Nr. 4 - 2024

Alle er født like, men noen er likere enn andre

Sosial ulikhet i et aldersperspektiv 

At vi som arbeidsmedisinere blir vitne til stor sosial ulikhet i arbeidslivet, er ikke noen nyhet. Men når vi snakker om unge eller eldre arbeidstakere som homogene grupper med hver sine utfordringer, hvor bevisste er vi på de individuelle forskjellene og behovene? Det heter at «slekt skal følge slekters gang», og aldri i etterkrigstidens Norge har det vært så mye hold i den påstanden som nå. Sosial ulikhet forsterkes kraftig i hver ende av «arbeidsfør alder», og må ses i sammenheng.

Dessertgenerasjonen, som undertegnede er en del av, opplevde «Einar Gerhardsen»-perioden hvor muligheten til å skaffe seg høyere utdanning var nesten like stor for OBOS-barna som for legebarna. Jo, det var sosiale ulikheter og noen havna på utsiden eller skyggesiden av samfunnet den gangen også, men ungene til vanlige arbeidsfolk gikk på samme folkeskole som ungene til rederen, storbonden og grossereren. Jenter begynte å se for seg et annet liv enn mødrenes husmortilværelse, med mulighet for en selvstendig yrkeskarriere og egen inntekt.

Flere skoleflinke barn i fattige familier kunne fortsette med videre utdanning i stedet for å bli sendt på arbeid for å bidra til familiens overlevelse, slik barna en eller to generasjoner før dem måtte. Yrkesfaglig utdanning for dem som ikke var like skoleflinke, ga også gode muligheter i en tid da både drosjesjåfører, kelnere og håndverkere hadde respektabel lønn og kunne bidra til at barna fikk høyere levestandard. De som droppa ut av skolen, kunne dra til sjøs eller jobbe på anlegg med god nok lønn til å etablere seg med hus og familie når de ble litt eldre. Sånn er det ikke lenger. Hvis du lurer på hva/hvorfor, får du et julegavetips om en bok med anbefalt påfølgende lesing i romjula: Andreas Tharaldsen: «Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall» [1]

I dag er utdanningsnivå den viktigste parameteren med innvirkning på hovedindikatorene for sosial ulikhet; levealder, livsstilsrelatert helse, sykefravær, uførhet, arbeidsledighet, lønn, jobbsikkerhet og arbeidsmiljøfaktorer generelt. Jo dårligere utdanning, jo større sannsynlighet er det for at du får en jobb med arbeidsvilkår som gir dårligere arbeidshelse og dårligere inntekt. Konsekvensen av det blir at jo lengre du står i jobb, jo dårligere helse og livsglede og overskudd får du med deg inn i pensjonisttilværelsen, hvis du kommer så langt.

Har du ledige stunder fram mot jul, kan du fordype deg i temaet i Folkehelserapporten fra FHI [2]. Ifølge rapporten bekreftes det at eldre med lav sosioøkonomisk status, statistisk sett har flere sykdommer og helseplager enn eldre med høy sosioøkonomisk status. Forskjeller i levealder mellom eldre med kort og lang utdanning økte fra 2001 til 2015, og ulikhetene i levealder er større i Norge enn i de andre nordiske landene. Både utdanning og inntekt er relevante; den høyeste inntektsfjerdedel lever 6-8 år lenger enn de i laveste fjerdedel. Blant 65-årige kvinner og menn er forventet levealder om lag 3- 4 år lengre for de som har lang utdanning sammenlignet med de som har kort utdanning.

Hvis formålsparagrafen i arbeidsmiljøloven [3] følges opp, skal du komme ut av arbeidslivet som et bedre menneske enn da du begynte. Den skal ikke bare sikre arbeidstakere full trygghet fra fysiske og psykiske skadevirkninger, men skal også «legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon» og «bidra til et inkluderende arbeidsliv». Men realiteten er en annen, ifølge en WHO-rapport fra 2021 [4] er det eldre med lav sosioøkonomisk status som har minst ressurser til å ta hånd om sin egen helse.

Her er (minst) fire utfordringer vi må løse hvis vi skal få til en utjevning av sosiale forskjeller i arbeidshelse.

1. Sliterne må også få gode pensjonistår

At eldre med lav sosioøkonomisk status har minst ressurser til å ta hånd om sin egen helse, underbygger min påstand om at «slekt skal følge slekters gang» er betegnende for situasjonen. Det er en enorm forskjell mellom det å bli pensjonist med god pensjon, god helse og god mulighet til å avlaste egne barn som står i en stressende livssituasjon, og å ende opp som minstepensjonist med så dårlig helse at du har nok med å klare ditt eget liv. Skal en snu trenden og sørge for at også de med sliterjobber får mulighet til noen (relativt) gode pensjonistår, må pensjonsalder og terskel for uførepensjonering i disse jobbene senkes.

En artroseplaget pleiemedhjelper eller en emfysemsyk bilvasker som er fullt engasjert med å prioritere legebesøk, hjemmesykepleie, medisinering og sykehusinnleggelser, har antagelig ikke overskudd til å være barnevakt når egne barn trenger å jobbe ekstra for å klare husleia, eller kjøre og hente i barnehagen ved pålagt overtid når bilen er avskilta og mangler barnesete. En ressurssterk legepensjonist kan støtte egne barn både økonomisk og praktisk slik at de får anledning til å forfølge en yrkeskarriere og videreutdanne seg. Trenger du flere eksempler på hvordan sosial ulikhet forplanter seg til nye generasjoner, kan du ta kontakt med meg.

2. Bedriftshelsetjeneste for alle som har behov

Skal en 50 – 55 år gammel arbeidstaker i et yrke med store fysiske eller emosjonelle belastninger ha en mulighet til å være i jobb og bevare helsa uten forverring fram til ordinær pensjonsalder, må arbeidsmiljøarbeidet prioriteres opp. Ikke bare må alle velbegrunnede arbeidsmedisinske råd som å få bedre egenkontroll over arbeidet, meningsfylte oppgaver, større fleksibilitet for arbeidstid og fridager, fritak fra skit-, slit- og skiftarbeid og individuell tilrettelegging ved behov foreslås, de må også iverksettes. Dessverre er også tilgangen til en god BHT med påvirkningskraft skeivfordelt.

Bedriftene med høyest andel lav-inntektsjobber med få kompetansekrav, flest midlertidig ansatte eller oppdragstakere, færrest fagorganiserte og de største arbeidsbelastningene, er oftest små og mellomstore bedrifter. Som påpekt fra ekspertgruppen bak rapporten «Hva bør skje med BHT?» [5], er det i disse bedriftene at risikokartlegging oftest mangler og det er størst behov for faglig bistand fra BHT. Men som regel koster en BHT som kan formidle de fornuftige rådene for mye for dem. Derfor må vi få på plass en offentlig finansiert basal BHT for alle bedrifter der risikoforholdene tilsier at det er behov, for å kunne utjevne sosial ulikhet.

3. Pensjonsreformen må skrotes

Pensjonsreformen er en katastrofe for arbeidshelsa til folk i de mest belastende yrkene. De negative konsekvensene har Ebba Wergeland og Steinar Westin beskrevet godt i en kronikk i Tidsskriftet, «Pensjonsreform på bekostning av eldres helse» [6]. Med den nye ordningen er det innført økonomiske arbeidsinsentiver som en del av den såkalte arbeidslinja: «Jo lavere avgangsalderen er, desto lavere blir pensjonistens årlige pensjon. Når mange må forlenge yrkeslivet av økonomiske årsaker, er det grunn til å frykte negative helsekonsekvenser og i neste omgang større sosiale ulikheter i eldres helse.»

Videre omtaler kronikken hvordan tilrettelegging for eldre er blitt mindre lønnsomt for arbeidsgivere: «Den avtalefestede førtidspensjonen som gjaldt før 2011, innebar at arbeidsgivere tjente på å legge arbeidsforholdene til rette slik at eldre lot være å benytte førtidspensjonen og i stedet fortsatte til pensjonsalder. Eldre kunne for eksempel få kortere arbeidsdag med full lønn, eller endring av arbeidsoppgaver. Etter 2011 har pensjonssystemet ingen tilsvarende insentiver som gjør det økonomisk interessant for arbeidsgivere å legge til rette for eldre. All insentivbruk er rettet mot arbeidstakerne.»

De med lavest lønn, ofte deltidsarbeidende i lavtlønnete kvinneyrker eller nye landsmenn med kort opptjeningstid, får ikke en gang rett til tidligpensjon. Andre slitere med anledning til å velge om de vil gå av tidlig, blir egentlig stilt overfor et valg mellom «pest og kolera»; Går du av tidlig, blir pensjonen for lav til å leve av. Står du lenger i jobben for å få bedre pensjon, er det ikke sikkert du har helse til å leve et godt pensjonistliv.

Det mest fortærende er at den sosiale ulikheten øker som en følge av pensjonsreformen og levealdersjustert pensjon, ved at sliterne subsidierer tidligpensjoneringen til akademikerne med god helse og et rikt pensjonistliv. Det er jo ikke sånn at alle lever lenger om den gjennomsnittlige levealder øker. De med lav sosioøkonomisk status lever mye kortere enn snittet, og burde fått pensjon fra en lavere pensjonsalder for å få like mange pensjonistår som de som lever lengst. Hadde det ikke vært for sliterne som dør tidlig, måtte opptjent pensjon for de høyt utdannede som lever lengst, blitt fordelt på flere gjenstående leveår med langt lavere årlig pensjonsutbetaling for dem.

4. Sikre utdanning og seriøse startjobber for alle ungdommer

Som nevnt er utdanning antagelig den viktigste faktoren for å utjevne sosial ulikhet, Men en arbeidstaker med foreldre med jobb i belastende yrke, kan som regel ikke regne med å få den samme muligheten til økonomisk og praktisk støtte hjemmefra som en med foreldre med høy sosioøkonomisk status. Om de selv sliter med å få seg stabil jobb med inntekt til å leve av, vil også neste generasjon ha dårligere forutsetning for å få seg en utdanning som kan gi bedre levekår og arbeidshelse.

Skal vi utlikne sosiale forskjeller, må vi derfor etablere et apparat som sørger for at barn av ressurssvake foreldre får tilstrekkelig oppfølging økonomisk og praktisk til å kunne fullføre grunnutdanning. De må få like gode muligheter som barn av ressurssterke foreldre, som gjennom familie-, bekjentskaps- og jobbnettverk og kunnskap om stipendier og støtteordninger sørger for at egne barn får en god start på deres utdannings- og yrkeskarriere.

Yrkesfaglig utdanning er vel så viktig som teoretisk utdanning ved høyskoler og universitet for de fleste av de som ellers hadde droppet skolegang eller begynt i jobber uten kvalifikasjonskrav. En lærling- og fadderordning som sikrer ordnete ansettelser i bedrifter og muligheter til å skaffe seg en god yrkeskarriere, må kunne tilbys alle ungdommer som et alternativ til jobber som virker rekrutterende inn til prekariatet eller «the working poor». Igjen er det viktig å merke seg Tharaldsens refleksjoner om kelneryrkets fall [1]; tidligere var faget beskyttet med fagbrev og en respektert karrierevei, mens det nå oftere er en mellomstasjon på vei til noe annet. Heving av yrkesfagenes status vil også bidra til å redusere sosial ulikhet!

Avslutningsvis tar jeg med en skremmende artikkel fra Time Magazine [7]. Jeg vet at det er langt fra amerikanske forhold til oss. Men har det begynt som en trend der, kan det også være aktuelt her, og vil medføre en reversering av utjevningspolitikken tilbake til tiden før «Einar Gerhardsen»-perioden. Vi reagerer når vi hører om barnearbeid i utviklingsland, men ulønnet barnearbeid innen hjemmets fire vegger her hjemme sklir under radaren.

Artikkelen beskriver hvordan fattigdom går i arv, og hvordan det spesielt går utover jenter. Enslige mødre som tidligere var hjemme med barn, ble etter innføring av en variant av «arbeidslinja», pålagt å stille på jobb for å kunne motta sosialhjelp. Den eldste jenta hjemme måtte ta over ansvaret for småsøsken, noe som selvfølgelig medførte redusert skolegang og utvikling for henne. Foreldre i lavinntektsfamilier i USA må ha mange deltidsjobber for å få det til å gå rundt, ofte kveld og natt, så disse jentene mister også mulighet for utviklende fritidsaktiviteter og ferieopplevelser, ofte i skjul for barnevernet. Når de begynner å jobbe, er det stort sett lav-inntektsjobber de har lært seg hjemme med vasking, barnepass og stell for rike familier. Forholdene der kan de bare drømme om for sine egne barn, som ikke kommer ut av fattigdomsspiralen.

Sånn vil vi ikke ha det i et seriøst arbeidsliv. Grunnlaget for god arbeidshelse må legges blant annet ved å sikre at alle som er i jobb får økonomi og mulighet til å hjelpe neste generasjon til å skaffe seg god utdanning og seriøst arbeid, og selv kan avslutte arbeidslivet med en pensjon å leve av, helsa i behold og en ressurs for familien.

Signert: Ørn

Referanser:

1. Res Publica: «Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall». Andreas Tharaldsen 2024

https://respublica.no/produkter/hvem-drepte-kelneren-et-fag-i-forfall/

2. FHI: Folkehelserapporten (fortløpende oppdatert på fhi.no), kapittel «Sosiale helseforskjeller i Norge»:

https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/samfunn/sosiale-helseforskjeller/?term=#sosiale-forskjeller-i-levevaner

3. Arbeidsmiljøloven § 1-1. Lovdata: https://lovdata.no/lov/2005-06-17-62/§1-1

4. WHO. (2021). Decade of healthy ageing: baseline report. Summary. Geneva: World Health Organization:

https://www.who.int/publications/i/item/9789240017900

5. Rapport fra ekspertutvalget: Hva bør skje med BHT?

https://www.regjeringen.no/contentassets/d0b365d15ae344b2b0f86848d99ba65b/a-0047_b_bedriftshelsetjenesten_ny_versjon_19062018.pdf

6. Tidsskr Nor Legeforen. 27.mars 2023. Wergeland, Ebba og Westin, Steinar: Pensjonsreform på bekostning av eldres helse DOI: 10.4045/tidsskr.22.0773

https://tidsskriftet.no/2023/03/kronikk/pensjonsreform-pa-bekostning-av-eldres-helse

7. Time magazine 3. august 2023. «Why Millions of Girls Are Doing Unpaid Care Work This Summer»:

https://time.com/6300734/girls-unpaid-care-work-summer-essay/