@rneblikk

Att döda ett samhälle

Undergangen ved Harald Hårdrådes plass er en perle av et østkantmonument

Artikkelen er publisert i Vårt Oslo under følgende tittel og ingress:

– Denne dagen skal et samfunn drepes av et sjølfornøyd byråd

Et vedtak fra bystyret om å godkjenne Bane NORs skandaløse planforslag i Brynsbakken vil være ensbetydende med å overkjøre lokalsamfunnet og regelrett å drite i befolkningen.

Nettartikkelen finner du ved å klikke her

vil du lese Stig Dagermans novelle "Att döda ett barn", finner du den nederst på denne siden.

Vil du tilbake til saken om Brynsbakken-prosjektet, klikk her

Att döda ett samhälle

Blant alt det vi ble pålagt å lese i skoletida, med ord som bare sklei ut som om hjernen var teflonbelagt, så var det én fortelling som brant seg fast i minnet - «Att døda ett barn» av Stig Dagerman. Den uventede og fantastiske historieoppbyggingen, hvor den rosenrøde landsbyidyllen smadres allerede i første avsnitt av at vi får vite hva som kommer til å hende: «Det er den lykkelige morgenen til en vond dag, for i dag skal et barn i den tredje landsbyen drepes av en lykkelig mann.»

Dagen før bystyret i Oslo skal behandle Bane NORs planforslag for jernbaneutbygging i Brynsbakken leser jeg uttalelser fra politikere fra byrådspartiene som får meg til påny å tenke på Dagermans novelle, over femti år etter. Som beboer og aktivist i Gamle Oslo de siste månedene har jeg sammen med andre representanter for lokalmiljøet opplevd en historie som med åpenbare paralleller kan kalles «Att döda ett samhälle». Innledningen har ligget klar en stund:

«Det er en tung dag og sola står skrått over Ekebergskrenten. Snart skal klokkene i Vålerenga kirke ringe, for det er søndag. Mellom et par jernbanespor har to nyinnflyttede funnet en trang sti som de aldri har gått før, og i husene langs Schweigaardsgate og Opplandsgata på Vålerenga og i Kværnerbyen blinker det i vindusrutene. I en husrekke med gamle trehus fra 1800-tallet i Enebakkveien er de våkne og sjekker smarttelefonen og lager frokost. Det er den lykkelige morgenen til en vond dag, for denne dagen skal et samfunn drepes av et sjølfornøyd byråd.»

Så stanser den lyriske åre, jeg er tross alt ikke noen skjønnlitterær forfatter, og jeg er så forbanna at det får holde med stikkord for å gi dere historien som ender tragisk for Vålerenga, Hylla og Kværnerbyens 10.000 innbyggere.

Driter i lokalbefolkningen

Etter at Bane NOR har manipulert og direkte forfalsket informasjon til bystyret, at plan- og bygningsetaten har sviktet totalt i sin rolle som byutvikler, og byråd for byutviklings eneste bekymring har vært å bevare en forekomst av krattsoleie, så er et vedtak fra bystyreflertallet om å godkjenne Bane NORs skandaløse planforslag ensbetydende med å overkjøre lokalsamfunnet og regelrett å drite i befolkningen der (vi er på østkanten og snakker sånn).

Et av de få tiltakene som fikk full tilslutning i byutviklingsutvalget var å ruste opp fotgjengerundergangen ved Harald Hardrådes plass, en perle av et østkantmonument Bane NOR tar ansvar for, men som ligger 10 minutter unna Brynsbakken og har ingenting med framkommelighet for beboerne i vårt område å gjøre.

De har fått klar beskjed

De politikerne som stemmer for Bane NORs reguleringsplan, gjør det til tross for at de har fått klar og tydelig beskjed. Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør:

- Bane NOR har valgt bort alternative løsninger som ville spart Brynsbakkenutbygginga

- Bane NOR har fabrikkert en skrekkvisjon av en lokk-løsning for å hevde at lokk er urealistisk

- Plan- og bygningsetaten har godkjent et planprogram laget av Bane NOR uten å vurdere det

- Bane NOR har trenert utredning av støydempende lokk-løsninger som bydelsutvalg og lokale foreninger har bedt om i over tre år, og sier nå de ikke har tid til å utrede det

- Støyforholdene for skolebarn og naboer forverres og er uakseptable

- Bane NOR hevder at «ingen skal få mer støy enn i dag», selv om deres egne støykart viser noe annet

- Den verneverdige trehusbebyggelsen i Enebakkveien 38-60 (Hylla) raseres som bomiljø

- Beboerne på Hylla har fått kritikkverdig behandling av Bane NOR

- Det blir færre tverrforbindelser mellom Vålerenga og Kværnerbyen enn i dag

- Det blir en skolevei som ikke oppfyller normen for universell utforming

- Bane NOR hevder at et ubebodd område mellom to jernbanespor uten sosial kontroll og med fire gjenreiste hus, som ikke kan bebos pga støy, er noe befolkningen har bedt om - løgn

- Saksfremstilling med illustrasjoner fra Bane NOR til politikerne full av feil og mangler

- Byrådet overser tidligere bystyrevedtak om å isolere støy ved kilden

- Byrådet og Bane NOR snakker fortsatt mot bedre vitende om støy fra godsvognbremser

- Antall tog og hastigheten økes, så støyen langs jernbanesporene i hele Gamle Oslo øker uten at prosjektet ofrer befolkningen i Schweigaardsgate og Etterstad en eneste tanke eller tiltak

- Brudd på forvaltningsloven ved at Bane NOR hevder lokk-løsning er urealistisk, men så viser det seg at de har utredet mange lokk-løsninger selv uten å informere om det underveis

- Bane NOR påstår at Brynsbakken er en flaskehals uten å ha belegg for det

- NTP utsetter planlegging av ny jernbanetunnel under Oslo til etter 2028, og med kun to spor i tunnelen og fire spor fra Oslo S opp til Brynsbakken, er det dette som begrenser kapasiteten

- Signalsystemet ERTMS er utsatt gjentatte ganger, og ikke klart fra påske 2025

- Ruteplan 2027 er i NTP blitt til «innen 2029» og da er ikke utsettelse av Brynsbakken med ny planprosess for å utrede nye løsninger i tråd med lokalbefolkningens ønsker et problem

- NTP har fått med seg at koronaepidemien har gitt mer hjemmekontor, nye reisevaner og behov for å se på prognoser og reisemønster om igjen, hvem trenger støy fra tomme tog?

- Samfunnsøkonomiske vurderinger er ikke utført i tråd med føringene i NTP

- Levekårshensyn i en av Oslos mest utsatte bydeler er ikke ivaretatt, og gir økende forskjeller

- Penger til lokk bevilges på Majorstua, Sommerfrydløkken bevares på Skillebekk, men Brynsbakken er i Oslo øst, så da er ikke lokk og bevaring av bomiljøer så farlig.

Jeg blir kvalm

Jeg blir kvalm av politikere som etter dette sier at de har forståelse for at konsekvensene for lokalbefolkningen er store og at de har tatt alle innspill på alvor, når du ser den svartelista vi har samlet her og som dokumentere det motsatte. MDG-politikeren sier til og med at «vi har ingen garanti for at en utsettelse vil kunne resultere i et bedre prosjekt». Er det rart vi får politikerforakt og politisk apati?

Det er til å grine av, men på østkanten knytter vi heller nevene enn å sette oss ned for å grine. Og vi noterer oss hvem som stemmer hva i bystyret 24.mars, slik at de som ved neste kommunevalg ikke vil bytte parti, i hvert fall skal få vite hvem de kan stryke av kandidatene som skal ivareta deres interesser og sørge for best mulige levekår for oss i bydel Gamle Oslo. Jeg avslutter som Dagerman: «Men så ubarmhjertig er livet mot den som har drept et barn, at alt etterpå er for sent.»

Ørn Terje Foss

Att döda ett barn - Stig Dagerman (1948)

Å DREPE ET BARN

Det er en lett dag og solen står skrått over sletten. Snart skal klokkene ringe, for det er søndag. Mellom et par rugåkre har to unge funnet en sti som de aldri har gått før, og i de tre landsbyene på sletten blinker det i vindusrutene. Menn barberer seg foran speilet på kjøkkenbordet og kvinner skjærer nynnende opp brød til kaffen og barn sitter på gulvet og knepper stroppelivet sitt. Det er den lykkelige morgenen til en vond dag, for i dag skal et barn i den tredje landsbyen drepes av en lykkelig mann. Ennå sitter barnet på gulvet og knepper stroppelivet, og mannen som barberer seg, sier at i dag skal de ta en rotur nedover elven, og kvinnen nynner og legger det nyoppskårne brødet på et blått fat. Det farer ingen skygge over kjøkkenet, og likevel står mannen som skal drepe barnet, ved en rød bensinpumpe i den første landsbyen. Det er en lykkelig mann som titter inn i et kamera, og i søkeren ser han en liten blåbil, og ved siden av bilen en ung pike som ler. Mens piken ler og mannen tar det pene bildet, skrur bensinforhandleren lokket fast på tanken og sier at de får en fin dag. Piken setter seg i bilen, og mannen som skal drepe et barntar opp lommeboken og sier at de skal kjøre til havet og ved havet skal de låne en båt og ro langt ut. Gjennom de åpne vinduene hører piken i forsetet hva han sier, hun lukker øynene og da hun lukker øynene, ser hun havet og mannen ved siden av seg i båten. Det er ingen ond mann, han er glad og lykkelig, og før han går inn i bilen, står han et øyeblikk foran radiatoren som gnistrer i solen, og nyter glansen og lukten av bensin og hegg. Det faller ingen skygge over bilen, og den blanke støtfangeren har ingen bulker og den er heller ikke rød av blod.

Men samtidig som mannen i bilen i den første landsbyen slår igjen døren til venstre for seg og trekker ut selvstarterknappen, åpner kvinnen på kjøkkenet i den tredje landsbyen skapet og finner ikke sukkerbiter. Barnet som har kneppet stroppelivet og knyttet skoene, står på knærne på sengebenken og ser elven som snor seg mellom oretrærne og den svarterobåten som ligger opptrukket i gresset. Mannen som skal miste sitt barn, er ferdig barbert og folder nettopp sammen speilet. På bordet står kaffekoppene, brødet, fløten og fluene. Det er bare sukkerbiter som mangler, og moren ber barnet løpe over til Larssons og låne noen sukkerbiter. Og mens barnet åpner døren, roper mannen at det haster, for båten venter på stranden, og de skal ro så langt som de aldri før har rodd. Da barnet deretter løper gjennom haven, tenker det hele tiden på elven og på båten og på fiskene som slår, og ingen hvisker til det at det bare har åtte minutter igjen å leve, og at båten skal ligge der den ligger hele den dagen og mange flere dager.

Det er ikke langt til Larssons, det er bare tvers over veien, og -mens barnet løper over veien, suser den lille, blå bilen inn i den andre landsbyen. Det er bittelite sted med små røde hus og nyvåknede mennesker som sitter på kjøkkenet med kaffekoppen hevet, og ser bilen rase forbi på den andre siden av hekken med en diger støvsky bak seg. Det går fryktelig fort, og mannen i biler ser epletrærne og de nytjærede telefonstolpene fare forbi som grå skygger. Det dufter av sommer gjennom vinduene, de raser ut av landsbyen, de ligger fint og sikkert midt i veien og de er alene på veien – ennå. Det er herlig å ferdes aldeles alene på en myk bred vei, og ute på sletten går det enda bedre. Mannen er lykkelig og sterk, og med høyre albue kjenner han sin kvinnes kropp. Det er ingen ond mann. Han har hastverk med å komme til havet. Han kunne ikke gjøre en katt fortred, men likevel skal han snart drepe et barn. Mens de raser av sted mot den tredje landsbyen, lukker piken igjen øynene og leker at hun ikke skal åpne dem før de kan se havet, og hun drømmer i takt med bilens myke krengninger om hvor blankt havet vil ligge der.

For så ubarmhjertig er livet konstruert at et minutt før en lykkelig mann dreper et barn, er han fremdeles lykkelig, og et minutt før en kvinne skriker av redsel, kan hun lukke øynene og drømme om havet, og det siste minutt av et barns liv kan barnets foreldre sitte på et kjøkken og vente på sukkerbiter og snakke om barnets hvite tenner og om en rotur, og barnet selv kan lukke en port og begynne å gå over en vei med noen sukkerbiter pakket inn i hvitt papir i høyre hånd, og hele dette siste minuttet ingenting annet se enn en lang blank elv med store fisker og en bred robåt med stille årer.

Etterpå er alt for sent.

Etterpå står en blå bil på tvers over veien og en skrikende kvinne tar hånden fra munnen og hånden blør. Etterpå åpner en mann en bildør og forsøker å stå på bena enda han har et hull av redsel inni seg. Etterpå ligger noen hvite sukkerbiter meningsløst strødd ut i blod og grus og et barn ligger ubevegelig på maven med ansiktet hardt presset mot veien. Etterpå kommer to bleke mennesker som ennå ikke har fått drukket kaffen springende ut gjennom en port og ser et syn på veien som de aldri skal glemme. For det er ikke sant at tiden leger alle sår. Tiden leger ikke et drept barns sår og den leger dårlig smerten hos en mor som har glemt å kjøpe sukkerbiter og sender sitt barn over veien for å låne, og like lite leger den angsten hos en tidligere lykkelig mann som har drept barnet.

For den som har drept et barn, reiser ikke til havet. Den som har drept et barn, reiser langsomt hjem i taushet og ved siden av seg selv har han en stum kvinne med bandasjert hånd, og i alle landsbyer de passerer, ser de ikke et eneste muntert menneske. Alle skygger er veldig mørke, og når de skilles, er det fremdeles i taushet, og mannen som har drept barnet, vet at denne tausheten er hans fiende og at han kommer til å trenge år av sitt liv for å beseire den ved å skrike at det ikke var hans feil. Men han vet at det er løgn, og i sine nattlige drømmer skal han i stedet ønske at han får tilbake ett eneste minutt av sitt liv for å gjøre dette eneste minutt annerledes.

Men så ubarmhjertig er livet mot den som har drept et barn, at alt etterpå er for sent.

Jernbanetrappa-undergangen

Navigering

Hvis du vil tilbake til oversikten, trykk på Hjem-knappen ved siden av. Vil du tilbake til info-siden om Brynsbakken, klikk her

Du kan også velge et av de andre innleggene under de forskjellige temaene i hovedmenyen, oversikt for hvert tema finner du ved å bruke en av disse linkene:

Influenserbloggen

Pensjonistbloggen

Ramazzini

Skriblebloggen