@rneblikk

Nr. 4-2019 Åttitimersuka

Det begynner å bli lenge siden vi fikk innført 8-timersdagen som normalarbeidsdag her i landet [1]. Mange synes det er på tide å kjempe for en ytterligere reduksjon, f.eks. å ha 6-timersdag. Som pensjonist med «nulltimersdag» hvor det allikevel bare så vidt er tid til å få unnagjort fritidssyslene før hele dagen tar slutt, har jeg vanskelig for å skjønne hvordan jeg i det hele tatt hadde tid til å være på jobb tidligere. Men er nå all tid utenom arbeidstid fritid? I tillegg til arbeidsreiser og jobbforberedelser, går en vesentlig del av den arbeidsfrie perioden for mange med til restitusjon, å hente seg inn igjen etter jobb-belastningen. Eller som det sto på det klassiske banneret med krav om 8-timers arbeidsdag; 8 timer fritid og 8 timers hvile.

Demonstrasjon for åttetimersdag Danmark 1912 (Arbejderbevægelsens Bibliotek og Arkiv; Wikimedia Commons)

Jeg er jaggu ikke sikker på om det er innføring av 6-timersdag for alle som er det viktigste tiltaket for å bedre folkehelsa i en periode hvor vi ser en negativ utvikling når det gjelder arbeidstid for stadig flere. I Norge og Norden holder fortsatt den «nordiske modellen» stand sånn noenlunde, men utviklingen internasjonalt er skremmende. Min påstand er at store deler av arbeidsstyrken er i ferd med å få åttitimersuke uten tilstrekkelige velferdsordninger som kan sikre de som faller helt utenfor arbeidslivet. Og det er absolutt ikke bra for helsa til de som havner i denne suppa.

Med roboter, automatisering, effektivisering og kunstig intelligens er det mindre tid som går med til å utføre samme mengde arbeid som tidligere, og da burde det vel være rom for å redusere arbeidstida fra åtte til seks timer pr dag uten å kutte i lønna? Joda, hadde det bare vært så vel at alt som spares på sånne tiltak hadde vært fordelt likt, og tiltakene kunne vært gjennomført i alle sektorer og for alle typer arbeid, så kunne det teoretisk ha funka.

Men sånn er det ikke;

For det første så går så godt som alle innsparingstiltak som gjennomføres i virksomheter ut på å kutte i manuelle oppgaver som er såpass ukompliserte og repeterbare at de egner seg for automatisering; kassabetjening (selvbetjente kasser), banktjenester (nettbank), reisebyrå (hotels.com og gotogate), postdistribusjon (e-post, nettavis og digitale sykmeldinger), portører (automatiske traller), sjåfører (selvkjørende busser), gartner (robotgressklipper) og kundebehandling (tast 1 for bedriftskunde, tast 2 for privatkunde, tast 3 for svada og 4 for engelsk eller vent på svar hvis du er så dum at du tror vi har igjen noen levende mennesker til å ta telefonen her). Det er merkelig nok hver gang jobbene på gølvet som først blir fjerna, dekket med vikarer/midlertidig ansatte eller outsourcet; renhold, skranke- og kantinebetjening, internbud og enklere kontor-, drifts- og vedlikeholdstjenester.

For det andre, så blir ikke gevinsten fra effektiviseringstiltakene fordelt likt eller rettferdig. I stedet for at det som spares kunne gått til å beholde alle ansatte med samme lønn som før og med kortere arbeidstid, tar eierne ut gevinsten som mer overskudd i private bedrifter (og ostehøvelkutt som kalles ABE-reform i det offentlige) og kvitter seg med de som blir til overs.

For det tredje er andelen fagorganiserte på vei ned i Europa [2]. Den nordiske modellen basert på trepartssamarbeid mellom arbeidsgiver, stat og arbeidstakerorganisasjon blir derfor stadig mer ubalansert. Ansatte i bemanningsbyråer, midlertidig ansatte, de som arbeider under plattformøkonomier, gjestearbeidere fra andre (særlig øst-europeiske) land er i mindre grad enn fast ansatte i virksomhetene fagorganisert, og har ikke en sterk arbeidstakerorganisasjon som kan fremme krav på deres vegne og følge opp HMS-arbeid.

Hvordan er det da?

Noen kaller dagens økonomiske verdensorden for en «global oligarkstyrt økonomi». Til og med det internasjonale pengefondet (IMF - International Monetary Fund) ser det som en trussel mot politisk stabilitet at multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner flytter overskudd til skatteparadiser i stedet for å betale skatt lokalt og bidrar derfor stadig mindre til å finansiere velferdssystemer [3].

Jeg kan også anbefale en interessant artikkel av økonomikommentatoren Martin Wolf i Financial Times [4]. Han forklarer godt hvorfor de siste tiårenes effektiviseringstiltak ikke har gitt mer rettferdig fordeling og større økonomisk vekst i verden;

• Delvis skyldes det at de største multinasjonale selskapene som Amazon, Google, Facebook etc er så store og utnytter stordrifts- og nettverksfordeler så mye til egen fordel at de nærmest er blitt monopolister, og det er dårlig med reell konkurranse som stimulerer til nytenkning og vekst.

• De bruker store summer på advokater og finansakrobater (jfr. «Panama papers») for å spare skatt ved å flytte overskudd til skatteparadiser i stedet for å bidra til velferdssystemer i lokalsamfunnet, slik IMF også sier.

• Spriket mellom topplederlønninger og de ansattes lønn blir stadig større. I USA gikk forholdet mellom gjennomsnittlig topplederlønn og gjennomsnittlig arbeidstakerlønn opp fra 42:1 i 1980 til 347:1 i 2017.

• Det er økning i det som Wolf kaller «Rentier capitalism», dvs at priviligerte eiere har så stor markedsmakt at de kan hente ut urimelig høye overskudd, bonuser og topplederlønninger uten at dette deles med ansatte.

I tillegg medfører denne trangen til stadig å øke overskuddene en evig kamp for å kutte lønnskostnader ved å unngå faste ansettelser, hente arbeidskraft fra lavkostland eller bemanningsbyråer, leie inn selvstendig næringsdrivende og å ha individuelle arbeidsavtaler i stedet for kollektive avtaler framforhandlet av en sterk fagforening. Faktisk er det blitt en ny lønnsom nisje for enkelte advokatfirmaer i USA og Europa å bistå virksomheter i å hindre ansatte i å fagorganisere seg, blant kundene er Coca Cola, Heinz, Hilton, Amazon, Ikea og Delta Airlines [5].

Og arbeidsmiljøet blir dårligere

Som en følge av de foregående punktene blir det stadig flere arbeidstakere som konkurrerer om stadig færre faste jobber de er tilstrekkelig kvalifisert for, og veksler mellom jobb og trygdeytelser. Lønnspresset på de dårligst lønnete jobbene øker, og forskjellene mellom de som tjener mest og de som tjener minst, øker (mer i Norge de siste årene enn i sammenlignbare land) i stedet for at vi kunne fått utjevning. Noe farlig og tungt manuelt arbeid er blitt automatisert. Men usikkerhet ved de dårlige arbeidsavtalene og dokumenterte negative helseeffekter av stress og uregelmessige arbeidstider, lange arbeidsøkter og manglende restitusjon, gjør at en kan forvente økte psykososiale problemer, yrkesskader og arbeidsrelatert sykdommer i disse lavstatusjobbene framover.

Denne gruppen arbeidstakere har fått eget navn; prekariatet (se oppslag i Wikipedia). Siden de fleste heller vil prøve å livnære seg med å jobbe enn å gå på NAV, er stadig flere arbeidstakere mer eller mindre frivillig i en av de følgende jobbkategoriene som kjennetegner prekariatet:

• Midlertidig ansatte eller korttidsansatt i strøjobber

• Deltidsansatte og tilkallings-/ringevikarer med nulltimerskontrakter

• Ansatt i bemanningsbyråer eller freelancere

• Selvstendig næringsdrivende i plattformøkonomiene (Uber, Foodora etc)

Timelønna er i utgangspunktet lav, og ofte er det for få timer per uke til å leve av uten å være villig til «alltid» å påta seg det arbeidet som måtte dukke opp/bli tilbudt. Mange av disse har derfor nærmest en kontinuerlig beredskap hvor de er tilgjengelige på kort varsel. Blir et Ryanairfly stående på bakken med en forsinkelse, får ikke piloten der betalt for dette, de får bare timelønn for tiden de er i lufta. Uber-sjåfører eller sykkelbud som leverer mat og som ikke er kjappe nok til å svare bekreftende at de tar et oppdrag som de tilbys gjennom appen, mister ikke bare det oppdraget, men blir også dårligere prioritert for seinere oppdrag.

De fleste av disse jobbene er i serviceorienterte bransjer og innen helse- og omsorgsyrker hvor mange oppdrag er «on demand», og stadig oftere i helger og til alle døgnets tider. Så ikke bare har disse arbeidstakerne mye ledig tid mellom arbeidsoppdrag hvor de må være i beredskap uten å få betalt, men de må også bruke en vesentlig del av sin «fritid» på å hente seg inn igjen fra arbeidsoppdrag til tider som ikke passer med kroppens biologiske rytmer. I stedet for obligatorisk fridag for nødvendig restitusjon påfølgende dag, drar de til neste deltidsjobb eller føler seg presset til å ta et nytt oppdrag som dukker opp uavhengig av hviletidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Er alt håpløst?

Som dere skjønner, det med åttitimersuke er ikke fordi de nødvendigvis jobber eller får betalt for åtti timer i uka, men fordi de bare har halvparten så mye disponibel fritid som det de med 8-timersdag har. I sin bok «On the Clock: What Low Wage Work Did to Me and How it Drives America Insane» skriver Emily Guendelsberger om et sånt liv [6]. Etter å ha mistet jobben som journalist i en papiravis som omstilte seg til digitale utgaver, begynte hun ved et av Amazons varelagre i USA, seinere jobbet ved et call-senter og på McDonalds. En periode måtte hun sove i bilen sin, for det var det eneste hun hadde råd til. Hun beskriver sin egen opplevelse av maktesløsheten de ansatte etter hvert føler og det enorme arbeidspresset.  

Fra et av varedistribusjonssentrene til Amazon i Storbritannia

Men etter at Foodorasyklistene i Oslo fagorganiserte seg, gikk til streik i fem uker og vant fram med sine krav om tariffavtale og dekning av utgifter til sykkel, arbeidstøy og telefon, har mange rundt i verden innsett at det kanskje er mulig å få til endring allikevel [7]. Og hvem vet, kanskje en dag gir Arbeidstilsynet pålegg om at de som fordeler arbeid til alle disse plattformøkonomiarbeiderne også må sørge for at de får et fullverdig tilbud om BHT og et forsvarlig arbeidsmiljø på linje med resten av transportbransjen?

Signert: Ørn

Referanser:

1. Fri Fagbevegelse: https://frifagbevegelse.no/nyheter/fagbevegelsen-feirer-at-attetimersdagen-er-100-ar-selv-om-det-egentlig-er-99-ar-siden-den-ble-innfort-6.158.543619.c76bc9c866

2. Fri Fagbevegelse 22.05.2019: https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/andelen-fagorganiserte--har-gatt-ned-i-28-av-32-europeiske-land-6.158.629697.e29c9ca799

3. International Monetary Fund, Finance & Development, September 2019, Vol. 56, No. 3: https://www.imf.org/external/pubs/ft/fandd/2019/09/tackling-global-tax-havens-shaxon.htm

4. Financial Times, Martin Wolf 18.09.2019; Why rigged capitalism is damaging liberal democracy: https://www.ft.com/content/5a8ab27e-d470-11e9-8367-807ebd53ab77

5. a4nu.dk 03.10.2019; Selskaber bruger millioner på at undgå fagforeninger: https://www.a4nu.dk/artikel/store-selskaber-bruger-millioner-paa-at-undgaa-fagforeninger

6. Bokomtale 01.10.2019: http://www.unemployednegativity.com/2019/10/we-are-robots-division-of.html

7. Foodora-streiken omtalt av ITF (International Transport Workers’ Federation): https://www.itfglobal.org/en/news/union-win-historic-agreement-food-delivery-workers?fbclid=IwAR2y4uRcZKrEk5TC46SV5Jqk-to1OuXJ4Kpm8YZxBiGj75mZl4R1XzidWT0

Navigering

Hvis du vil tilbake til oversikten, trykk på Hjem-knappen ved siden av.

Du kan også velge et av de andre innleggene under de forskjellige temaene i hovedmenyen, oversikt for hvert tema finner du ved å bruke en av disse linkene:

Influenserbloggen

Pensjonistbloggen

Ramazzini

Skriblebloggen