@rneblikk

Nr. 2 - 2018 Arbeidsulykker og arbeidstid 

Et skråblikk forplikter, så når forrige nummer av Ramazzini ble viet temaet «arbeidsulykker» og dette nummeret tar opp arbeidstid hvor forhøyet ulykkesrisiko er en konsekvens av uheldige arbeidstidsordninger, kommer jeg med den uærbødige påstand at arbeidsmiljøarbeidet aldri blir effektivt og virkningsfullt så lenge vi driver og maser om viktigheten av å få bukt med arbeidsulykkene. Omtrent på samme vis som forebyggende arbeid hele tiden blir nedprioritert til fordel for kurativ virksomhet, blir ressursene avsatt til systematisk HMS-arbeid innrettet mot «kjedelig» arbeidsrelatert sykdom bare blåbær sammenlignet med alt det som det ulykkesforebyggende arbeidet blir tilgodesett med.

En arbeidsulykke er en plutselig eller uventet ytre påkjenning eller belastning som skadelidte har vært utsatt for i arbeidet (1). Arbeidsulykker i Norge med dødelig utgang gikk stadig nedover fram til årtusenskiftet, men fra 2001-2014 har det vært nokså stabilt med et gjennomsnitt på 43 dødsfall pr. år (1). Etter det igjen er tallet sunket til et snitt på 36 dødsfall pr år i perioden 2012-2017 med foreløpig historisk laveste tall med 25 arbeidsskadedødsfall i 2016 (2).

Kan hende er potensialet for ytterligere nedgang svært dårlig, eventuelt er marginalkostnaden for tiltak som kan gi videre reduksjon så høy pr sparte tilfelle at en burde se hvor mye bedre arbeidshelse en kan få ved å fokusere mer på tiltak mot arbeidsrelatert sykdom som oppstår uten tilknytning til arbeidsulykker. Misforstå meg rett; jeg ønsker ikke at vi skal snu utviklingen og gå tilbake til tidligere tiders skadetall – hvor alvorlige og dødelige arbeidsulykker nesten var påregnelige i mange bransjer. Poenget er at vi må lære av hva som er gjort innen det ulykkesforebyggende arbeidet – og ta med oss de metodene som fungerer over i det generelle HMS-arbeidet for å få tilsvarende suksess der.

Se litt på forholdstallene, f.eks. innen området vold og trusler; I perioden 2000-2014 ble det hos Arbeidstilsynet registrert til sammen 32 dødsfall forårsaket av voldsskade på jobb i totalt 17 ulike hendelser (inkludert terrorhandlingene på Utøya og regjeringskvartalet i 2011 og In Amenas i Algerie i 2013). I samme tidsperiode oppgir 7,5 prosent av yrkesaktive i Norge, dvs. over 200 000 arbeidstakere, at de har vært utsatt for vold eller trusler om vold på jobb det siste året (3). I tillegg kommer alle de som ikke blir utsatt for dette, men har kolleger som har blitt det, og tenker at «det kunne vært meg».

En del hendelser registreres som arbeidsulykker med fysiske slagskader, bittmerker, sår, brudd, tannskader, indre skader og i verste fall død – og får som regel stor oppmerksomhet. Men langt flere sliter med helseplager uten synlige merker som følge av ugunstige arbeidstidsordninger og andre eksponeringer – psykiske reaksjoner med søvnproblemer, angst, redsel, depresjon, utrygghet, konsentrasjonsvansker, posttraumatisk stresslidelse og hjerte-karsykdommer, uten at det medfører det samme trykket for å iverksette avbøtende tiltak. Over tid gjør dette at det er denne gruppen ansatte som bidrar mest til sykefravær og høy turnover.

Et annet eksempel for å illustrere «tyngdeforskjellen»: I NSB begynte vi etter påtrykk fra styreleder å regne ut H1 og H2 (d.v.s. skader med og uten påfølgende sykefravær) for noen år siden. Etter manuell gjennomgang av sykefraværet i hvert enkelt av de skadetilfellene som ble inkludert i beregningen av H1 fant jeg at antall sykefraværsdager for disse samlet utgjorde 0,3 % av det totale antall sykefraværsdager. Hvis vi altså satte alle kluter til og fikk skadetallet ned til 0, ville vi fortsatt hatt 99,7 % av sykefraværet!

For hver eneste lille arbeidsulykke som oppstår i en virksomhet, vil det være flere titalls- eller hundretalls hendelser som medfører at en arbeidstaker blir sykmeldt og påført helseskade, og kun svært sjelden et arbeidsskadedødsfall. Og selv om langt fra alle sykdommer som oppstår hos de som er i jobb er forårsaket av forhold på jobben, er tapte arbeidsdager som følge av arbeidsrelatert sykdom himmelvidt over det som går tapt som følge av arbeidsulykker. Vi snakker om det meste innen muskel-skjelettplager oppstått som følge av belastninger over tid, psykiske plager inkludert reaksjoner på mellommenneskelige relasjoner samt en god del fysiske helseplager som ikke har oppstått akutt som følge av en arbeidsulykke (bl.a. astma/KOLS, larmskader, eksem, enkelte krefttilfeller og hjerte-karsykdom knyttet til stress eller belastende skiftarbeid).

Jeg stiller spørsmålet: Hva skal vi med H1 og H2 hvis vi ikke engang har en fullstendig oversikt over de tilfellene av arbeidsrelatert sykdom som har oppstått i virksomheten? De fleste virksomheter registrerer skader som oppstår under utførelse av arbeid, men glemmer at de har den samme plikt til også å registrere «sykdom som antas å ha sin grunn i arbeidet eller forholdene på arbeidsplassen» (4). Hvorfor forlanger ikke Arbeidstilsynet at alle virksomheter må ha rutiner for å vurdere hvert enkelt sykefravær for å avgjøre om det er arbeidsrelatert eller ikke, slik at analyser og tiltak kan målrettes mot de forholdene på arbeidsplassen en faktisk har mulighet til å påvirke? Og helst skulle vi hatt en rapporteringskultur som gjorde at de ansatte og ledere meldte inn forhold som kan utvikle seg til et sykefravær slik at tiltak kan settes inn før det oppstår helseskade også der det «bare» er arbeidsrelatert sykdom og ikke en arbeidsulykke en klarer å unngå.

Og hvorfor blir ikke alle leger som unnlater å følge sin plikt til å gi skriftlig melding til Arbeidstilsynet om alle de sykdommer som legen antar skyldes arbeidstakers arbeidssituasjon fulgt opp på et eller annet vis? Arbeidsmiljøloven er rimelig klar på dette punktet også: «Enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at arbeidstaker lider av en yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 13-4, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakers arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet.» (5)

I de fleste tilfellene er helseskaden ved arbeidsrelatert sykdom reverserbar, i andre tilfeller kan den medføre varig skade med overgang til uførhet uten at verken ledelse eller kolleger avsetter tid til gransking eller dyptpløyende analyse av årsaker, bakenforliggende forhold og eventuelle korrigerende eller avbøtende tiltak for å hindre at flere kan bli utsatt for det samme. En kan spørre seg om det er forhøyete forsikringspremier eller større omdømmetap for bedriften som gjør at arbeid med å redusere arbeidsulykker er mer i fokus enn arbeidsrelaterte langtidssykefravær. Eller er det mer prestisje for journalister og behandlere å havne i et actiondrama utløst av en ulykke enn å dybdeintervjue en som har vært sykmeldt 8-9 måneder for en plage som 40-50 prosent av befolkningen kan regne med å bli rammet av – det blir jo sjelden klikkvinnere av sånne nyheter på nett.

Og hvorfor er ikke de ansatte sjøl mer opptatt av å få registrert sykdommer som de sjøl mener eller mistenker å ha sammenheng med forhold på jobben som arbeidsrelatert sykdom? Er det midlertidig ansatte som ikke tør å si fra eller ansatte som ikke synes det er noen vits å få dette registrert så lenge det ikke gis refusjon for kostnader ved undersøkelse og behandling av arbeidsrelatert sykdom på linje med det som gjelder ved ulykker? Det er jo et paradoks at om du tryner på jobben og får et kutt som må sys, så får du dekket egenandel og alle utgifter til bandasjer, reseptbelagte medisiner og som regel også buksa det ble hull i, selv om hendelsen inntraff som en følge av at du hadde blikket og konsentrasjonen festet til smarttelefonen i stedet for der du skulle gå. Men om du blir sykmeldt med hjerteinfarkt som følge av 30 års skift- og turnusarbeid inkludert nattarbeid, så må du betale alle dine konsultasjoner, medikamenter og annen oppfølging sjøl.

Om ikke vi får løst alle verdensproblemene denne gangen heller, så kan vi i hvert fall bidra litt i riktig retning: Hvis du som arbeidsmedisiner ved en helseundersøkelse påviser sykdom eller annen helseeffekt som du mener kan skyldes påvirkning i arbeidet og ikke synes det er riktig å la den ansatte gå ut av arbeidslivet med en langtidssykmelding eller uførepensjon uten at en gjør noe med det som har utløst sykdommen, så kan du gi melding til den ansattes leder om at da «skal arbeidsgiver iverksette nødvendige tiltak, og om nødvendig omplassere arbeidstaker til annet arbeid» i henhold til § 14-5 i forskrift om organisering, ledelse og medvirkning (6).

Signert: Ørn

 

Referanser:

1. Arbeidstilsynet april 2015: Arbeidsskadedødsfall i Norge – utviklingstrekk 2009-2014

https://www.arbeidstilsynet.no/globalassets/om-oss/forskning-og-rapporter/kompass-tema-rapporter/2015/kompass-tema-nr-3-2015-arbeidsskadedodsfall-i-norge---utviklingstrekk-2009-2014-og-analyse-av-arsakssammenhenger-i-fire-naringer.pdf

2. Arbeidstilsynets pressemelding 29.01.2018: Statistikk for 2017

https://www.arbeidstilsynet.no/nyheter/27-arbeidsskadedodsfall-i-2017/

3. Arbeidstilsynet mars 2016: Dødsfall og personskader som følge av vold og trusler i norsk landbasert arbeidsliv

https://www.arbeidstilsynet.no/globalassets/om-oss/forskning-og-rapporter/kompass-tema-rapporter/2016/kompass-tema-nr-1-2016-dodsfall-og-personskader-som-folge-av-vold-og-trusler-i-norsk-landbasert-arbeidsliv.pdf

4. Lovdata; Arbeidsmiljølovens § 5-1:

https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-62/§5-1

5. Lovdata; Arbeidsmiljølovens § 5-3:

https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-62/§5-3

6. Lovdata, Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning § 14-5:

https://lovdata.no/SF/forskrift/2011-12-06-1355/§14-5

Navigering

Hvis du vil tilbake til oversikten, trykk på Hjem-knappen ved siden av.

Du kan også velge et av de andre innleggene under de forskjellige temaene i hovedmenyen, oversikt for hvert tema finner du ved å bruke en av disse linkene:

Influenserbloggen

Pensjonistbloggen

Ramazzini

Skriblebloggen